Ta deg sammen

Sliter du med depresjon, angst, utbrenthet, smerter? Eller andre belastende livserfaringer som setter deg ut av spill i perioder eller gir varig funksjonsnedsettele eller sykdom? Får du signaler fra omgivelsene om at du burde «ta deg sammen»?

Har du, eller omgivelsene dine, problemer med å akseptere at funksjonsnivået ditt er annerledes? Feilinstillingen og manglende forståelse til psykiske lidelser og «usynlige» funksjonsnedsettelser og lidelser er i aller høyeste grad levende både i samfunnets institusjoner og blant mennesker generelt.

Forskning viser faktisk at vi har tendens til å undervurdere andre menneskers smerter som mindre betydelig. Kvinner med ubestemte muskelsmerter opplever avmakt og problemer med å bli trodd. Forskning viser også at mange holder problemene sine skjult, i frykt for ikke å bli trodd.

Alle disse «tilstandene» som nevnt over, har til felles at de i utgangspunktet kan være vanskelig å identifisere i kontakt med helsevesenet, med mindre de setter gjenkjennelige spor i kroppen. Og de fleste historier preges nettopp av: manglende forståelse.

Det er ikke så vanskelig å forstå at det kan være vanskelig å forstå, hvis man ikke selv lever i en kropp som er nedslått av, eller preget av tristhet, frykt eller smerter. Men det er andre ting vi må forstå og lære oss, hvis vi ikke skjønner hvordan det er.

DEN TREDJE EPIDEMIEN

Livstrøtthet og utbrenthet er utrykk som ikke rent sjeldent benyttes i det moderne samfunn. Stadig yngre mennesker rammes av denne mattheten. Utbrenthet, trøtthet og nedstemthet rammer også dem som knapt har begynt livet.

Bergelund (2006) henviser til noe han kaller «den tredje epidemien». Han henviser til statistikk som identifiserer denne såkalte «epidemien». Statistikken viser at flere av dem som oppsøker primærhelsetjenesten i landet vårt, kommer med lidelser som har klare psykosomatiske tilsnitt, og psykiske helseplager er i toppen av sykemeldingsstatistikken. Bergelund og mange andre beskriver dette som et samfunnsproblem.

Den moderne egoismen og selvsentreringen oppfordrer til at både mennesker og dyr reduseres til å være midler i den enkeltes egoistiske livsprosjekt.

MER ELLER MINDRE TOLERANSE?

Generelt er der en økt åpenhet, og mindre stigmatiserende holdninger i befolkningen som helhet. Men, der er et men her: Det moderne samfunnets effektivitets- og lønnsomhetskrav og høyt utviklingstempo, preges av sosial uro, og er lidelsesskapende. Selv om kunnskapen om psykiske lidelser øker, ser det ut til at der parallelt vokser frem en slags intoleranse for den. Intoleransen rettes mot dem som har et lavere funksjonsnivå eller ikke håndterer maksimeringsferden og de økende effektivitetskravene. Det er en inntoleranse for annerledesheten.

Det økte tempoet, overstimuli og egoferden, skaper en kynisme og likegyldighet som preger menneskers væremåter på mange sosiale arenaer. Og kynisme er en åpenbar trussel mot menneskeverdet, solidariteten og anerkjennelsen av et annet menneskes integritet og sårbarhet.

Den moderne egoismen og selvsentreringen oppfordrer til at både mennesker og dyr reduseres til å være midler i den enkeltes egoistiske livsprosjekt. Da passer det dårlig å ha vondt noe sted, være nedstemt, angstfull eller på noen andre måter være ute av stand til å være med på «jaget.» Du er rett og slett ikke like lønnsom lengre, i det livsmaksimerende livsprosjekt, og ergo har du ikke verdi. Dette er en farlig kynisme, og vi må være årvåkne!

Det er kort fortalt.

TA DEG SAMMEN!

«Folks engasjement er minst når det gjelder den psykiske helsen i befolkningen generelt». Er en av konklusjonene i NIBR-rapport: 2012:9.

Å «ta seg sammen» er ofte årsaken til problemet og ikke løsningen.

Men rapporten viser også, at hvis vi snakker med folk direkte, vil det resultere i en oppfatning om folk flest er mere opplyst, mer engasjert, og at holdningene til psykiske lidelser er generelt på bedringens vei.  «Alle» vet at man ikke bare kan ta seg sammen hvis man er deperimert. Likevel er – som sagt, denne feilinnstillingen høyst levende både hos fagfolk, i nære relasjoner, i samfunnets organisering, samfunnets institusjoner, i politikken og i våre daglige omgivelser. Dette går igjen i alt for mange historier. Historiene kan fortelles på forskjellige måter, men opplevelsene er ofte de samme. Da skal vi alle huske at å «ta seg sammen» ofte er årsaken til problemet og ikke løsningen.

Kilder:

Spor etter smerte. forskning.no

Yngve Hammerlin 2010: «Samfunnets og hverdagslivets lidelsesproduksjon og selvmordsproblematikken. Ansatser til en kritisk refleksjon». med.uio.no

Blåka, Sara: 2012: «Engasjement, åpenhet og holdninger til psykisk helse og psykisk sykdom». nibr.no. NIBR-rapport: 2012:9

Gi gjerne beskjed hvis du finner noe feil i innlegget.

Tidsskriftet PsykED.



Kategorier:Fagblogg, Folkehelse, Mental helse, PsykED, Samfunn

Stikkord:, , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: